Kyrkans ”vi”.
Nedanstående text har vi fått från Anne Helene Utgaard, ordförande i Også vi er kirken i Norge.
AnneHelene har en bakgrund inom pedagogik och moralfilosofi. Fn studerar Anne Helene också teologi,
// Irène
*************************************************************************’
Kirkens vi
Hvordan skal vi forholde oss til følgende tekst av Ratzinger:
”När vi talar om biskoparnas ”vi” måste vi emellertid lägga till ytterligare en viktig nivå: detta ”vi” gäller inte bara synkront utan också diakront. Det betyder: i kyrkan är ingen generation isolerad. I Kristi kropp gäller inte längre dödens gräns; i den sammanfogas det förflutna, det närvarande och framtiden. Biskopen representerar aldrig bara sig själv och han förkunnar inte sina egna tankar. Han är sändebud och som sådan Jesu Kristi budbärare. Vägvisaren för detta budskap är för honom kyrkans ”vi”, nämligen kyrkans ”vi” under alla tider. Om vid en tidpunkt en majoritet skulle uppstå mot kyrkans tro under alla tider, så vore detta ingen majoritet: kyrkans sanna majoritet är diakron, tidsövergripande, och endast om man lyssnar på denna absoluta majoritet förblir man i detta apostoliska ”vi”. Tron spränger de enskilda nutidernas trendens att sätta sig själva absolut; genom att den öppnar sig mot tron i alla tider befriar den från ideologiska vanföreställningar och håller samtidigt framtiden öppen. Att vara talesman för denna diakrona majoritet, den röst som förenar kyrkan under alla tider, är en av biskopens stora uppdrag som följer av hans ämbetes ”vi”- karaktär.”
(Ratzinger, så ”Kallad till gemenskap – Att förstå kyrkan idag” Sid 79)
Noen tanker melder seg
Så vidt jeg kan se, må dette blant annet få den konsekvens at hierarkiets syn på kvinner slik det har vært definert i nesten 2000 år, ikke får forandres selv om verden forøvrig har gjennomlevd en kvinnefrigjøring. I kirken vil biskopenes ”vi” fortsatt være bundet av forestillingen om kvinnen som mannen underlegen og underordnet. Hun er mer til bry enn til hjelp for mannen. Så sent som i 1930 hevdet Pius XI, i likhet med Vaticanum I, at kjærlighet skal råde i hjemmet og at kvinnen skal underordne seg mannen. (Casti Canubii § 11). Det betyr at Vaticanum II, som slår fast menns og kvinners likestilling i ekteskapet, må være et vederstyggelig brudd på kirkens lære (Gaudeum et Spes §§44-52). Kirken må snarest finne tilbake til den symbolske vold som ikke bare hevder kvinners underlegenhet og underordning, men som også får oss til faktisk å tro at vi er underlegne. Det er kanskje Piusbrødrene som er på rett spor. Kvinnene ut av universitetene snarest!
Det samme må vel da gjelde for dødsstraff og slaveri som kirkens lærere i suverent flertall gjennom tidene har gått god for i nesten like lang tid. Og tidlig abort, også, for uansett hva det står i katekismen, så har dette vært akseptert helt opp mot vår egen tid. Les Augustin og Thomas Aquinas.
Men på et annet område kan det være håp. Det gjelder homofilt samliv. Dette har ikke kirken hatt noe synspunkt på før i den senere tid. Paulus snakker om homofil og heterofil promiskuitet som han avviser. Det gjør også biskopene. Men først i moderne tid er homofili som legning og identitet blitt kjent, så her finnes ingen tusenårig tradisjon for å nekte. Og her er mange fra hierarkiet på glid, selv om de tydeligvis ikke har lett for å innrømme det før de blir så gamle at de er blitt usårbare. Les for eksempel kardinal Carlo Maria Martini, som forøvrig er en av heltene fra Vaticanum II og som lenge var papabel.
Med andre ord, her kan det fort bli et kirkelig flertall for aksept av homofiles rett til ett fullverdig liv. Selv om det neppe blir før etter Ratzinger …
Når det gjelder opphevelsen av sølibatet, har vi kirkens første 1000 år med flertall for gifte prester, tror jeg, og nå er det mange tusen som slutter seg til disse. Her kan det med andre ord også være håp. Ja, ja …
Beste hilsen
Anne Helene
3 svar till ”En annan bild av kyrkan”
Gert,
Det ligger mycket i att bilden av kyrkan i media grundas på uttalanden av konservativa katoliker. Frågan är bara vilka liberala katoliker som skulle våga ställa upp? Eller så överdriver jag rädslan.
Du skriver om den gemensamma nämnaren för alla katoliker, frågan har diskuterats på andra håll här. Kanske är det genom att bestämma en slags minsta gemensamma nämnare som det kan gå att hålla ihop kyrkan?
En gång i tiden har jag fått höra att allt det verkligt väsentliga ryms i trosbekännelsen. Kanske räcker det?
Hälsningar,
Anneli
Anneli,
ja någon annan trosbekännelse än trosbekännelsen har vi ju inte. Alltså räcker den. Ju mer man tänker så desto väldigare konsekvenser får det.
Lite lustigt är det att djupt konservativa katoliker och riktiga katolikätare har ett gemensamt intresse – att framställa kyrkan som så reaktionär som möjligt.
Gert Gelotte
Gert,
Jo, jag tänkte på det också sedan. Du har nog rätt i att det (tyvärr) är ett medvetet val från de allra flesta journalister att välja att intervjua katoliker som stämmer så väl som möjligt med den allmänna bilden av den reaktionära, kvinnofientliga, preventivmedelsfientliga etc kyrkan. Men som journalist har du säkert betydligt bättre koll på det än jag.
Visst är det på ett sätt lustigt att katoliker som ställer upp på detta inte verkar förstå den sidan av saken. Samtidigt är det sorgligt, för det är ju människor som, egentligen vill väl. Bland de jag känner eller känner till ska tilläggas.
Frågan är hur vi vänder den bilden? Det finns ju många kloka och vettiga katoliker och ändå så mycket som bra i kyrkan, än så länge.
/Anneli